Trond Granlund, Norges evigunge rocker, har holdt det gående lengre enn de fleste rockemusikere i norgeshistorien. Da han lanserte “Østkantfolk” i 2000, var den hans 19. album som soloartist, over en karriere som til da hadde vart i nesten 30 år. “Østkantfolk” var Granlunds norske album nr. 6, og det fjerde på bare 5 år. Det kan virke som denne mannen aldri går tom for nye ideer og låter. Siden den norske debuten med “Tida er’e ingen som kan snu” fra 1995, har Granlund funnet seg særdeles godt til rette med det norske språket. Mange år har gått siden Granlund vinteren 1964 hadde sin første konsert med band på Høvringen i Gudbrandsdalen. Den gangen besto repertoaret utelukkende av Beatles-låter, og unge Granlund var fast bestemt på å synge på engelsk, men de siste årene viser at selv en gammel hund kan lære nye triks, og med “ Østkantfolk” beviser Granlund nettopp det.
Sporliste:
- Fra hånd til munn
- Det går bedre nå
- Blikkenslager Evensen
- Selma & Klas
- Den dokka Amy
- Uvisst
- Andres sko
- Gardermobanen
- Vinden har fortalt
- Det lyste over Eldorado
- Vålerenga kjerke
- Losbylinna
Duett med en poet
Åpningssporet “Fra hånd til munn” er en nyskrevet låt fra Tronds gode venn Guren Hagen. Låten er en billedlig reise gjennom en ung manns tidlige barndom,trolig inspirert av Hagens egen oppvekst på Grønland i Oslo på tidlig 60-tallet. Granlund virker veldig stolt over albumets nyinnspillinger “Vinden har fortalt” og Vålerenga kjerke”, og med god grunn. De to låtene, som det norske publikum har hatt et nært og godt forhold til i en årrekke, har blitt kledd i nye melodiøse antrekk og gjør seg om mulig bedre i dag enn for 15 år siden. Albumet inneholder også to duetter med en av Norges viktigste poeter de siste 20 årene; Joakim Nilsen fra Jokke og Valentinerne. “Det går bedre nå” og “Det lyste over Eldorado” er begge låter som de to artistene har skrevet sammen. Når man først hører at to så komplett ulike artister skal samarbeide, er det vanskelig å forestille seg resultatet. Det eneste likhetstrekket mellom de to er deres tilknytning til Oslo østkant, men tro oss; det er mer enn nok. Dette sitter så det ljomer i veggene. Jokkes antabus-pregede stemmeprakt samme med Granlunds rustne heshet gir låtene nettopp den dybden og nerven låtene trenger. Disse duettene vil uten tvil introdusere begge to for nye lyttere.
Albumet inneholder også en hyllest til Granlunds mangeårige venn og kollega, gitaristen Hans Graasvold ,som gikk bort så altfor tidlig i 1998. Med låten “Losbylinna”, som Granlund og Graasvold første gang spilte inn sammen i 1989, tar han på en omtenksom, varmtfølende måte et siste farvel med en av Norges største gitarister gjennom tidene.
Sangen er skrevet som en hyllest til barndommens helter. Helter både Granlund og Graasvold delte gjennom oppveksten i Oslo. De var begge tidlig ute med å plukke opp et instrument, og gjennom radio og TV ble de introdusert for amerikansk popkultur av høyeste klasse. Elvis Presley, Marilyn Monroe, The Beatles og John Wayne var alle store idoler av de unge musikerne. Granlund fortalte i et intervju på midten av 80-tallet at alt han og kompisen Graasvold i barndommen drømte om var å reise til USA og kjøpe en ranch hvor de sammen kunne skrive låter på kveldene og leke Cowboy på dagtid. Sangen er en tro hyllest til en svunnen tid og Granlund gjør både seg selv og Graasvold stolt med sin framføring.
Oslo østkant
Albumet sammenflettes av historiene som fortelles i hver låt. Granlunds oppvekst på Oslo østkant har preget han mer enn han har vist før i sin karriere. Det er et album Granlund ikke kunne gitt ut før nå, men det framstår som et arbeid han har hatt med seg hele sin profesjonelle karriere. Ord blir fattige, for dette er rett og slett vakkert.