En av de nye sangene til Trond Granlund heter “Høyt, lavt og langt”, og er en sang som umiddelbart tar oss 30 år tilbake i tid til “Skjebnens karusell” med samme rungende gitarintro og en tekst som er en gammel traver som Granlund verdig. En sang om enden på sommeren og hvordan man ikke skal frykte den, men glede seg over hverdagen som kommer tilbake.
Sporliste:
- La klokker slå
- Håp for Groruddalen
- Høyt, lavt og langt
- Bøgda
- Bandidos i det fri
- Brun formiddag
- Far har fortalt
- Så langt her ifra
- Det klare vannet
- Blues for kal
- Dauen
Personlig og nær
Tittelsangen på “En litt forvirra fyr” handler om å ha oppnådd det meste man kan ønske seg i livet, men ikke være sikker på om det var det man egentlig søkte etter alle disse år. En forvirrende oppdagelse etter så mange år. Sangen er en voksen manns erkjennelse av livets realiteter. Granlund har laget kanskje et av sine mest personlige og ærlige album gjennom karrieren. Han tar for seg barndomsminner, sønnen han ikke alltid har vært like nær, og livet på veien i over 30 år og hva det faktisk kan gjøre men en. Låten “Håp for Groruddalen” er en virkelig kald, vond fortelling om traumatiske barndomsminner, fra hans oppvekst på Oslo østkant. Et sparsomt pianoakkompagnement bygger opp om den vonde stemningen. En låt for historiebøkene.
Spor 7 på albumet, “Far har fortalt”, er en vemodig sang om drømmen om å få spille med gamle forbilder man vokste opp med. Det er uvisst om Granlund synger om Elvis eller hans store helt senere i livet, Hank Williams. Låten er nesten acapella med bare en lav basskomp som medspiller. Ikke en musikalsk løsning vi er vant med fra Granlund, men det funker og formidlingen er som alltid upåklagelig. Enda mer nostalgisk lengsel får vi i “Dauen”, som handler om barnet som bare sitter inne og spiller spill og aldri går ut i bakgården med de andre barna. En uventet tekst fra en musiker som selv ikke hadde små barn som vokste opp i en teknologisk verden, men det er tydelig gjennom flere av låten på dette albumet at Granlund snakker om, og til, sønnen sin, Tom. En sønn han ikke alltid har hatt et like godt forhold til.
Etter mer enn 30 år som soloartist kan man ha lett av å ta Trond Granlund litt for gitt. Etter en rekke strålende album og jevnt over gode anmeldelser fra alle hold blir det hele litt for gjenkjennelig. Man vet liksom hva man får. Selv om han har overrasket oss flere ganger enn de fleste artister med en så lang karriere bak seg, er det lett for å ta det hele litt for gitt. Kan mannen virkelig gi oss noe nytt etter så mange år som artist og låtskriver? Forbausende nok er svaret ja. Dette er et ærlig, reflekterende og sårt album fra en artist som virker til å aldri gå tom for historier som griper oss. Granlund er viden kjent for sin evne til å formidle og gripe sitt publikum, og med et album som er lavmælt og forsiktig kommer hans egenskaper virkelig til sin rett. Det er ikke et album for rockesamlingen, der Granlund har vært vel representert i over 30 år med utallige utgivelser. Dette er et album for de sene høstkvelder når stormen raser rundt veggene og hodet ikke helt er der man skulle ønsket det var. Dette er terapi på høyt nivå og man trenger ikke engang forlate godstolen. Finn fram en god flaske rødvin, send ungene til sengs og la Granlund fortelle deg hva som virkelig betyr noe her i livet.