Om albumet «Kommer tid, kommer råd»

Trond Granlund virker til å ha lagt bak seg den evigunge rockern, har han blitt voksen. Granlund har de siste 10 årene sluppet hele syv nye plater. Han har overrasket både musikkpressen og egne fans gang på gang. Han leverer varene gang på gang, album etter album. “Kommer tid, kommer råd” er dessverre et unntak. Selv om Granlund har gitt ut plater av atskillig høyere kvalitet enn dette, er det fortsatt god grunn til å lytte til albumet. Han viser en annen side av seg selv og åpner en del dører som så lang har vært godt lukket i hele hans karriere. Flere av sporene er fra eldre plater, men det virker som en ettertanke hvilke som har blitt med.

Sportliste:

  1. Kommer tid, kommer råd
  2. Bandidos i det fri
  3. Fred i sjela
  4. Annes kro
  5. Himmel på jord
  6. Det lyste over Eldorado
  7. Himmelvogna
  8. De tatovertes bataljon
  9. Tilbake til livet
  10. I live
  11. Våt hund
  12. Soho
  13. Bay Ridge Brooklyn
  14. Navn
  15. Gatebarn
  16. Manglerud
  17. Vålerenga kjerke

Politikk og humor

57-åringen er fortsatt like engasjert og meningsfull når det gjelder det lyriske innholdet. En prestasjon i seg selv når man vet at dette er hans 23. soloplate siden den spede begynnelsen i 1972. Granlund mikser ballader, skarpe blueslåter og roots, tekstene er gode og hans evne til å formidle har på ingen måte forlatt den aldrende rockern. Det som overrasker er at Granlund har flere politiske låter hvor han harselerer med både norsk våpenpolitikk og velferdssamfunnet. Åpningslåten “Kommer tid, kommer råd” er skrevet med henblikk på det som skjedde dagene og månedene etter Roskilde-tragedien der ni unge mennesker mistet livet. I den refsende delen av hans poesi skinner hans galgenhumor og politiske synspunkt på norsk våpenproduksjon gjennom med sangen “Bandidos i det fri”.  I samme stil går han løs på det norske velferdssamfunnet med “tilbake til livet”. Tekstmessig er det flere overraskelser på albumet og det virker som den aldrende rockeren har mye han ønsker si etter snart 60 år på denne jorden. Albumet vil nok ikke blir like godt mottatt av fans som har fulgt Gravlund hele karrieren, mens andre som hører hans arbeid for første gang trolig vil finne en ny norsk musikk de kommer til å følge tett i årene som kommer.

En kresen kritiker

Granlund har aldri vært en som bruker mange år mellom nye plater. At han har klart å holde den poetiske åren strømmende i så mange år uten lengre pauser bevitner ikke bare et ubestridelig talent, men også en kresenhet og evne til kritisk refleksjon over egen tekstproduksjon. Vi sitter dog igjen med følelsen av påtatt begeistring. Granlund er som den syvende far i huset hva gjelder rock og blues i Norge, vi har liksom vokst opp med han alle mann. Når man kjøper en Granlund-plate vet man hva man får. Selv om han alltid har beholdt evnen til å overraske oss som publikum, har han holdt seg innenfor bestemte rammer. Med dette albumet går han langt utenfor det kjente og kjære. Det fungerer nok for han som musiker. Det er hans, og bare hans, rett å bestemme hva han ønsker fortelle, men for en hardbarket Granlund-fan går han for langt. Dette var rett og slett ikke hva vi forventet da vi kjøpte albumet. Selv om låter som “I live” og “Gatebarn” er lyrisk vakre og tekstene fremragende, er det ikke det man forventer eller ønsker fra Granlund.

Han synes å ha gått fra det enkle og konsentrerte, til det tunge og til tider melankolske. Metafor og poesi har gradvis blitt erstattet med populære refreng og en hang til klisjeer.