Trond Granlund er tilbake der mange mener han hører hjemme, som en klok rocker med hundre prosent kontroll på blues og roots. På dette albumet gir Granlund oss en leksjon i hvordan blues med rootinspirasjon skal høres ut. Granlund har alltid hatt en egen evne til å sette ord på følelser og tanker. Han bruker et intelligent språk og inviterer lytteren med på en fantastisk billedlig reise. Hans dype, rustne stemme passer perfekt for denne sjangeren og selv om han velger å synge på engelsk, taper ikke albumet på det, heller tvert imot. Dette er et album Granlund gjør rett i å synge på engelsk. Låter som Blue Montana Sky og Nobody Ever Killed Billy the Kid kan ikke formidles like godt på norsk.
Granlunds fire foregående album har alle vært krydret med ulike musikalske uttrykk og sjangerlek. I Can’t Quit Now er intet unntak. Platen åpner med “Blue Montana Sky”, den første singelen som ble sluppet fra albumet. Låten byr på glissen bluesrock glasert med en klisjétung tekst om nestekjærlighet og stå-på-vilje. Med andre ord, ikke en lovende start. Men så snart man kommer til «The way I feel» og “Fat Willy & St. Louis Slim”, får man høre hva som virkelig bor i Granlund som låtskriver. Energisk og fengende løfter den det dårlige førsteinntrykket.
Med “Today Is the Highway” gir Granlund oss den første av flere låter på albumet som virkelig setter rockefoten i gang. En låt med godt tempo og brutal rootbass tar oss videre til “Love On the Rocks”, som er en vakker ballade hvor de som kjenner Granlunds tidligere arbeid hører likhetstrekk fra hans evig aktuelle “Say We’re Not Apart” som han ga ut mer enn 15 år siden.
Sporliste:
- Blue Montana Sky
- The Way I Feel
- Fat Willy & St. Louis Slim
- Today Is the Highway
- Love On the Rocks
- Waitin for the Federals
- Nobody Ever Killed Billy the Kid
- Close the Door Lightly
- Hey Babe
- Inside
- Calum Donaldson
- Driftin
- Old Joe Clark
You Can’t Quit Now Granlund
Halvveis inn i albumet og vi kommer til albumets absolutte høydepunkt. “Love On the Rocks” og “Waitin for the Federals” er noe av det beste Granlund har levert på mange år, og låtene gjør det soleklart at denne mannen har mye mer å fortelle oss med sin musikk. Begge låtene er lagt opp som en dyster kjærlighetshistorie mellom roots og blues med små hint til country i refrengene. Bassen er dyp og forførisk, vokalen runger i veggene. Dette er bluespoesi på høyt nivå. Granlunds ruskete, dype stemme formidler historien på en måte få andre norske artister kan måle seg med. Det er deilig å høre Granlund tilbake sammen med sentrale musikere fra hans karriere og Trond Granlund band. Disse gutta vet hva han søker, de har knekt koden mange ganger før. De vet når de skal trykke på og de vet når de må la hovedpersonen skinne alene. Det som overrasker oss mest er nivået på sangene, med unntak av første sporet som dessverre drar resten av albumet litt ned, rettferdiggjør hver eneste låt sin plass på albumet. Lydbildet er rikt, vitalt og ekte.
Det er alltid vanskelig å bedømme en artist av Granlunds kaliber, som har et musikalsk repertoar som strekker seg fra pop til country over flere tiår. Dette er et godt gjennomarbeidet album uten nevneverdige dødpunkt. Det har nettopp den energien og spontaniteten som man har lært å forvente fra en av Norges mest allsidige artister. Vi vil ikke dra for mange sammenligninger til hans tidligere arbeid, da denne platen står utmerket godt på egne ben og fortjener så absolutt en plass i samlingen. Albumets tittel kunne ikke vært mer passende, og vi håper inderlig Trond Granlund og kompani ikke gir seg på mange, mange år. Vi føler oss trygge på at vi også i framtiden vil få gleden av store låter fra en artist som er like aktuell i dag som han var for 30 år siden.