Trond Granlund er blitt 47 år gammel og har en av Norges lengste karriere bak seg allerede. Med “Bilder inni hue” gir han oss sitt andre norske soloalbum på 3 år. Albumet er like elegant og lekent som det er komplekst og uventet. Granlund berører alle våre sanser, både intellektet, hjertet og rytmesans blir berørt. Granlund har beholdt mye av sin ungdommelige kraft, men tar med dette albumet store sjanser. Om det er en midtlivskrise eller et behov for å lette litt på lokket, er usikkert. Selv om albumet inneholder en rekke uventede segmenter, fremstår det fortsatt som naturlig, om ikke alltid like gjennomtenkt.
Enkelte artister har en lei tendens til å gjenta seg selv til det kjedsommelige, mens andre aldri slutter å utfordre og overraske. Trond Granlund holder seg med “Bilder inni hue” brilliant innenfor sistnevnte.
Sporliste:
- Himmelvogna
- Og sola går ned
- Det er noe du er
- Meninga med livet
- Ballongdekk
- En morra i mai
- Sleggene synger
- Den ensomme ulv
- Støvler av klapperslangeskinn
- Plutselig smakte whisky’n salt
- Riksvei
- Inn i mystikken
Et moderne samspill
Granlund har på albumet fått med seg en rekke artister han har delt scene med gjennom sin lange karriere. Dette er ikke første gang Granlund inviterer til samspill med gamle kolleger, men det er første gang vi tydelig kan høre deres innflytelse på en Granlund-skive. Overraskende nok virker det som om at Granlund for første gang i sin karriere har latt andre musikere få en betydelig innvirkning på et album. For de med over-gjennomsnittlig interesse for norsk musikk vil det nok være Berank Holms input man hører best. Hans lett gjenkjennelige basskomp drar flere av låtene fram med sin unike bassignatur. Andre gjesteartister man får føle på kroppen, er Terje Kallnes. Hans lyriske skrivemåte kombineres vakkert med Granlunds rustne røst. Samspillet mellom de veletablerte musikerene, med erfaring fra en rekke sjangre som Rock, Folk, World og Country, kommer sammen i et fascinerende samspill vi aldri før har hørt fra Granlund. Musikken strekker seg i ulike retninger hvor vi møter både karakterer og settinger som preger musikken på hvert sitt vis. Til tider fungerer det brilliant, låter som “Sleggene synger”og “Inn i mystikken” er komplekse, melodiøse og fascinerende rytmiske. Andre låter, som “Og sola går ned”, “Ballongdekk” og “Støvler av klapperslangeskinn”, blir dessverre noe mer kommersielt og virker dessverre litt lite gjennomtenkte. Vi sitter igjen med en følelse av hva som kunne ha vært. Disse låtene hadde i dagens format gjort seg bedre på et annet album. Skal de fungere på dette albumet må de tones ned og legges mer sjel i. På et album som “Bilder inni hue” drar de dessverre ned helhetsinntrykket.
Granlund og kompani gir oss på slutten av albumet rytmisk festmusikk med låten “Plutselig smakte whisky’n salt”. Dette er en låt som virkelig setter rockefoten i gang og tar oss tilbake til en enklere tid da Granlund utelukkende spilte god, gammel rock. De avslutter det hele med kjærlighetssangen “Inn i mystikken”, som gir oss gåsehud og tåretunge øyne. En avslutning vi ikke så komme. “Bilder inni huet” er et album det er vanskelig å sette i bås. Det er til tider uventet vakkert og spennende uvant, fra en musiker vi trodde vi kjente inn og ut etter snart tre tiår på det norske markedet. Granlund viser med dette albumet helt nye sider av seg selv, men vi sitter dessverre igjen med en litt skuffende følelse i magen. Dette albumet kunnet vært så mye mer. Innspill fra andre musikere har tilført musikken hans noen fantastiske nye farger, samtidig som han har bevart de kvalitetene som har gjort ham til en legende innen norsk musikk. Men som et enkeltalbum kommer låtene dessverre aldri helt sammen.