Fra coverlåter via pop, blues og roots, tar Trond Granlund oss med på en reise gjennom hele hans karriere. Når “På vei til rock’n’roll” ruller ut av høytalerne er det lett å la tankene vandre tilbake til en enklere tid når rock bare var rock. Man hadde ikke 10-12 ulike sjangre å forholde seg til. Rock var enkel, så lenge man kjente trykket i magen og rockefoten slo takten, var man gull. Det er nettopp det Granlund gir oss med “På vei til rock’n’roll”, med unntak av et par nydelige ballader vi har hørt på tidligere utgivelser, er dette ren rockepoesi.
Sporliste:
- Vi er dritels gutta
- Dritels sangen
- Folkebox
- Lucille
- Hjertet er et kamera
- Down the Honky Tonk
- Maggie O
- Kjenn
- Say We’re Not Apart
- Sunset Road
- Do re mi
- Gonna ball
- Blue Montana Sky
- You Ain’t Goin’ Nowhere
- Cry cry cry
- Når unger ser en snekker arbe
- Broken Circle
- Arbeidsløs
- Ut av byen
- Kalsen
- De tatovertes bataljon
Som antydet innledningsvis, er dette en rendyrket reise i catchy hooks, riff og rock som ikke nødvendigvis har ambisjoner om å endre musikkverden gjennom annet enn nettopp det. Nyskapende er det ikke, men det ligger heller ikke i Granlunds tanker med dette albumet. Det en er reise gjennom tiden og musikken er vår følgesvenn. Det er også første albumet på over 30 år hvor Granlund velger å synge både på morsmål og på engelsk. De siste fire platene hans har alle vært med 100% norske tekster, men når han skal ta oss med på en reise gjennom hele karrieren er det helt naturlig at han benytter seg av begge språk.
Stones og Beatles.
Albumet åpner sterkt med “Vi er dritels gutta” og “Dritels sangen”, som begge er klassiske rockelåter fra en artist som vokste opp med Stones og Beatles, en innflytelse man hører i begge låtene. Granlund har selv uttalt at det var nettopp The Rolling Stones som i barndommen dro han bort fra de noe mer poppregede musikerne som Elvis og Beatles, og over i rockens verden. Albumet holder den gode starten gående med låter som “Lucille”, “Down the Honky Tonk” og “ Maggie O”, som alle er låter som sitter i magen og setter rockefoten i høygir. Granlund har ikke glemt gamle kunster, og han leverer troverdige tekster med dybde og engasjement man som oftest bare ser hos yngre artister. Det er noe Neil Young over det hele. Ikke at man kan sammenligne de to, men det er en kvalitet og sårhet i Granlunds arbeid som minner mye om Young på siden eldre dager.
Nivået taper seg dessverre noe mot midten av plata med de litt kjedelige «Sunset Road», “Do re mi” og “Gonna ball” som trekker ned både kvalitets- og tempomessig. Greie låter, men de holder ikke den kvaliteten som forgjengerne gjør.
Alt i alt, til tross for noen dødpunkter underveis er det klar overvekt av bra spor på albumet, og bandet Granlund har fått med seg låter veldig bra. Likevel, når ensemblet inkluderer to gitarister av en slik rang som Tom Kværner og Jens Torsvik, kunne man kanskje forventet noen enda tøffere riff og hakket mer gitarstunts. Rock er liksom ikke rock før gitaristen får litt friere spillerom. Hvorvidt Granlund når nye fans med dette albumet er vanskelig å si noe om, men han gleder nok mange gamle fans, som med god grunn har savnet den litt mer rocka siden av han de siste årene. Det er befriende deilig å kunne sette på en Granlund-skive igjen og vite at man blir servert en overvekt av rene, klassiske rockelåter.